Pelargonium er planteslekten som har alt. Vakre blomster, flott bladverk, duft, smak, alle størrelser og farger. Variasjonen er nesten uendelig - det må nærmest være umulig å ikke finne en pelargonium man liker. Det finnes ca 300 ville arter av denne planteslekten - de fleste i Sør Afrika. Av disse er det krysset fram flere tusen hybrider.

Den mest utbredte sortsgruppen er den som rommer de mange zonalene. Navnet kommer av den mørke sonen på bladene. Det latinske navnet er P. x hortorum. P. x hortorum er en krysning mellom P. zonale og P. inquinans. På folkemunne heter disse pelargoniene "graniumer". Det het de kun noen få titall år på 1700-tallet, før pelargonium ble skilt fra geranium som egen planteslekt.

Zonaler er å se i de fleste verandakasser over hele landet. Hagesentrene selger disse som ettårige, unavnede planter i millionantall hver vår. Det navnet produsenten har på plantene blir som oftest borte før de går i handelen. Men etter hvert begynner det å komme navnede sorter.

Engelske pelargonier (P. x domesticum) er en annen sortsgruppe som er å finne i vanlige hagesentre og blomsterbutikker. Disse står i fullt flor på etterjulsvinteren - dessverre uten navn disse også.

Hengende/slyngende pelargonier (fra P. peltatum) pryder også mange verandakasser.

For samlere er navnene viktig. Mange gamle sorter med opprinnelige navn er fortsatt i omløp fordi noen har sett betydningen av å merke seg navnene og beholde disse på plantene. Det er stadig flere som får opp øynene for pelargonier også i Norge. Dette har lenge vært et hett tema i Sverige - vi kommer etter. Det er mange i Norge som har flotte samlinger - både i omfang og innhold.

Pelargoniene er ettårige i vårt klima, i den forstand at de ikke tåler frost. Men det er ikke vanskelig å overvintre pelargonier. De fleste liker en lys og kjølig plass der de kan roe seg ned litt før neste vekstsesong.

Mange faller for pelargonier med duftende bladverk. Noen av de duftende har en lang historie også i Norge. P. x 'Graveolens' var antakelig svært utbredt. Mange kjenner den som "sitronplante" eller "rosengeranium". Både denne og mange andre duftende kan bl.a. brukes som smakstilsetting i bakverk og til te.

Mange samlere er spesielt opptatt av villartene. Mens gruppene nevnt over formeres ved stiklinger, kan villartene frøsås. Villartene er frøekte, så sant de ikke har stått tett ved siden av andre villarter slik at de kan ha krysset seg med hverandre. En del av villartene kan man ta stiklinger av. Noen har bladverk som vokser i rosett, slik at det ikke er mulig å ta stiklinger. Noen av disse har rotknoller. Ved å dele rotknollen, kan det lages nye planter.

I tillegg til å nyte synet av fantastiske vekster, er det å lage nye planter noe som gjør denne hobbyen så utrolig morsom. Det er spennende å følge mer på rotingen på stiklingsbrettene og spiringen i frøkassene. Og sist, men ikke minst: det er lett å lykkes. Jeg skal fylle på med dyrkingstips etter hvert.

Du kan lese mer om min pellishistorie her.